Lørdag morgen begynner som de fleste andre. Etter løpetur med bikkja gleder jeg meg til frokost, kaffe og helgens aviser. Akkurat denne lørdagen skal jeg gjeste avisrunden på TV2s Nyhetsmorgen og har derfor blitt bedt om å plukke ut noen saker jeg syns er viktige. Jeg leser blant annet forsideartikkelen i Dagsavisen, og følger CNNs reportasje om båtflyktningene fra Syria. Bildet av det døde barnet med topplue som bæres opp av Middelhavet er det siste jeg ser før jeg drar hjemmefra.
Jeg er rystet.
I studio sitter jeg sammen med programlederne og den nye partisekretæren i Arbeiderpartiet, Kjersti Stenseng. Det er god stemning. Lyset fra kamera går, det samme gjør praten. At Norges statsminister oppbevarer mobilen i BHen er forsidesaken fra Høyres Landsmøte. Det samme er den norske Luksusfellen. For meg ble det der og da helt feil.
Jeg kan ikke kommentere Ernas BH-triks. Jeg ville ikke bruke tv-tid på å være bekymret over norske husholdningers gjeldsgrad. Jeg kan ikke, samtidig som hundrevis av desperate mennesker, blant dem mange barn, betaler den ultimate prisen i jakten på et bedre liv. Det er hva jeg vil snakke om. At vi i Norge har verdens beste forutsetninger for å hjelpe. At vi alle har et ansvar for å gjøre det vi kan for å lette byrden for de som bærer det aller tyngste lasset. Programlederen spør meg hvor vi skal gjøre av alle flyktningene. Du har jo hoteller, sier hun – og der og da svarer jeg spontant – fra hjertet. Hvis det er slik at Norge ikke kan bidra fordi vi ikke har plass – ja, da vil jeg gjøre det jeg kan. Våre dører står åpne.
Det var aldri et planlagt utspill. Det var et uttrykk for et ønske om å hjelpe. Det er vi forplikta til. Som enkeltmennesker. Som næringslivsledere. Og som nasjon.
Jeg vet at problemstillingen er kompleks. Jeg vet det er mange vettuge innvendinger. Mange utfordringer i forhold til bosetting og integrering. Men de fleste av dem er små sammenlignet med de utfordringer vi står overfor i Syria. Jeg har ikke alle svarene, men jeg vil veldig gjerne være med å finne løsninger. For de finnes, hvis vi ser etter dem.
Jeg har mange eksempler i Strawberry. Siden 2012 har vi samarbeidet med NAV om praksisplasser for flyktninger og andre som har problemer med å komme inn i arbeidsmarkedet. Det har vært en kjempesuksess. Jeg nøyer meg med å dele en historie. Den handler om Erika Mendez. Erika var 23 år da hun kom som flyktning til Norge. Innlosjert på et rom på Tasta Asylmottak, så langt fra et Strawberry hotell du kan komme. I to år levde hun og mannen slik, tett og trangt. Erika gikk på norskkurs. Hun ville få et fotfeste i Norge. Hun ville bidra. En jobb var kanskje det viktigste. Hun gikk fra bedrift til bedrift. Altfor mange takka nei. Få ville satse på en flyktning uten CV og artium. Det var knalltøft. Så kom hun til et av våre hoteller. Der møtte hun hotelldirektør Laila Neverdahl. Og Laila var ikke i tvil. Erika skulle få jobb -først en fast jobb først som renholder, og bare 4 år seinere som husøkonomassistent. I dag er Erika husøkonom og sjef for 25 renholdere.
Kom ikke til meg å si at en flyktning ikke kan bli en ressurs. Et menneske på flukt har kjempet mer enn noen. Overvunnet hindre vi knapt kan forestille oss. Trosset fordommer. Gått bratte motbakker. Det er på tide å legge excel arket til side, vise medmenneskelighet og gi folk en sjanse. La oss se på muligheter og ressurser, ikke problemer. Mennesker, ikke tall i et regnestykke. Men viktigst av alt, så må vi bry oss.
