For litt over en uke siden var jeg på reise i Kina. Uken som fulgte ble en smule hektisk. Vi åpna det nye hotellet Clarion Hotel Energy i Stavanger, jeg holdt foredrag for Malmøs Børsselskap, holdt pressekonferanse om Stockholms største hotelldeal noensinne, og rakk et bryllup i Italia før Gunhild og jeg reiste videre til New York. Mens Gunhild deltar på 69th UN General Assembly og Ban Ki Moons Climate Summit, fant jeg endelig tid til å skrive et forsinket reisebrev fra turen til Asia. Det kan du lese her;
Ni hao, sier mannen i passkontrollen. Good morning, sier jeg tilbake. Han ser rart på meg, og forsetter på en lang remse med uforståelige ord. Jeg tar opp mobilen. Bare glem det, sier Gunhild. Google translate er forbudt i Kina.
Haltende tegnspråk og overdreven gestikulasjon ble taktikken for å få innpass i Kinas femte største by, Tianjin. Den eneste byen i verden hvor selv jeg fremstår som en professor i engelsk. Dessverre var det ikke kinesernes engelskferdigheter som skremte meg mest.
Hotellet vi bodde på, Banyan Tree, lå rett i nærheten av Tianjins berømte elv Hai He. Perfekt utgangspunkt for den daglige joggeturen, tenkte jeg da vi svingte inn oppkjørselen til hotellet. I lobbyen møtte jeg hotelldirektøren og fortalte han joggeplanen. Han svarte med å vise meg en mobilapp.
Direktøren fortalte at byen Tianjin sies å ha 250 soldager i året. Stiv i blikket, lente han seg mot meg og hvisket meg i øret. But that’s a lie, mister Stordalen. We only see the sun 37 days a year. Because of the fog. The fog from the pollution. Appen viste daglig status for luftforurensning. Og hvis nivået er høyt, noe som er vanlig, vil helsegevinsten av en løpetur rundt elven være like stor som en spasertur ned til postkassa mi hjemme.
Situasjonen i Tianjin er høyaktuell i forbindelse med FNs bestillingsrapport «The New Climate Economy». Der kan en lese at byer står for cirka 70 prosent av det globale energiforbruket og energirelaterte CO2-utslipp. I de 15 landene med høyest CO2-utslipp, utgjør helseskadene fra luftforurensning mer enn fire prosent av brutto nasjonalprodukt.
Rapporten spår at de neste 20 årene vil verdens befolkningsvekst hovedsakelig skje i byer og urbane strøk. Og ikke minst, at den vil stige i rekordfart. For hver 14. dag vil den urbane befolkningen vokse med 1,4 millioner. Det tilsvarer en by på størrelse med Stockholm. Det betyr at innen 2050 vil den urbane delen av befolkningen i verden ha vokst med minst 2,5 milliarder mennesker.
Heldigvis ser vi tegn til flere små lysstråler gjennom den tjukke tåka, også her i Kina. Kina står for verdens største utslipp av klimagasser. Nå har stormakten innført pilotprosjekter for prising av CO2-utslipp. I 2016 skal et nasjonalt system for karbonprising rulles ut. Det er viktig, også fordi slike tiltak øker trykket på USA og EU. Resultatet av klimatiltakene vil forhåpentligvis også gi en helsegevinst for de kinesiske innbyggern.
Mange tror fortsatt at klimavennlig politikk og varig økonomisk vekst er uforenlig. Det er det ikke. Det viser rapporten. Det viser utviklingen i Kina. Kollektiv handlekraft er drivkraften bak. Først når myndighetene, næringslivet og befolkningen bidrar på hver sin kant, vil vi oppnå resultater.
«Living as usual» er ikke lenger et alternativ. Det er heller ikke jogging i klimatåka.
