Turen går videre til Siem Reap, hjemmet til Angkor Wat, som i 2015 ble kåret til verdens beste turistattraksjon i følge TripAdvisor. 2,1 millioner turister besøkte 1100-tallstempelet i fjor.
Det blomstrende hotell- og restaurantlivet bidrar til å øke det sosioøkonimiske nivået i byen, og i landet generelt. Det er flott, men når vi suser forbi turistfylte boder og bodegaer, legger vi merke til at det er noe annet som preger bybildet. Lucia forklarer at økt turisme fører til flere barn som tigger, som er blitt ofre for menneskehandel. Det er paradoksalt, sier hun, at mens mange får det bedre, er det også svært mange som får det langt verre.
UNICEF Cambodia jobber med en rekke ulike lokale organisasjoner som på hver sin måte bidrar til å få barna vekk fra gatene og i trygghet. Hotellet vi bor på, Rambutan, er en del av nettverket Child Friendly Hotels. De jobber med å opplyse turister og besøkende om problemet med barnehjemsbesøk, og det å gi penger til tiggende barn. I tillegg har Rambutan praksisprogram for unge mennesker utsatt for menneskehandel. Her lærer de seg hotelldrift, matlaging og service, og bygger en CV de kan bruke til å komme seg videre i livet.
Vi besøker et dagsenter hvor barn kan komme og få søvn, lære om hygiene og prevensjon, og få undervisning. I underetasjen er det kombinert barnehage og opplæringsfasiliteter for vanskeligstilte foreldre. Også her lærer de å lage produkter som faktisk selger, spesielt til turister.
Videre reiser vi sørøstover mot grensen til Vietnam. Vi skal besøke den lokale organisasjonen Children in families. Children in families jobber med å plassere trafikkerte barn hos fosterfamilier. De samarbeider med lokale myndigheter om å undersøke sakene de får tilsendt. Det er viktig å forsikre seg om at barna ikke kan være med sin egen familie. Vi møter Annie, grunnlegger av Children in families.
Faren hennes var professor og ble drept da Røde Khmer massakrerte landets intellektuelle. Hun er vennlig og smilende og det hun har fått til er utrolig.
Landsbyen består av 172 familier. 38 av disse er fosterfamilier på grunn av Annies arbeid. Tolken hennes forteller at hun har reddet flere hundre barn i sitt liv.
Vi blir nødt til å dra videre, og til slutt besøker vi et transittsenter, Goutte d’eau, noen mil utenfor Siem Reap på grensen til Thailand. Svært mange av barna som blir menneskehandelofre i Kambodsja, ender opp i nabolandet. Her blir de plassert på gaten for å tigge, eller blir tvunget til å jobbe i ulike primærnæringer. I verste fall ender de opp i prostitusjon.
Goutte d’eau, som kan oversettes til “en dråpe i havet”, tar i mot barn som Thailandske myndigheter har sendt tilbake over grensen, og har flere avdelinger. Den første avdelingen er for nyankomne, og her er sjansene gode for å avdekke den rette identiteten til barna som kommer inn. I mange tilfeller klarer man å finne et familiemedlem som kan ta seg av barnet slik at de ikke blir værende på hjemmet. Det er et av de viktigste målene for menneskene som jobber på senteret.
I de andre avdelingene bor det barn på semi-permanent basis. For disse er muligheten for gjenforening med familien av ulike grunner nærmest ikke-eksisterende. Enten vil ikke familien ha barnet, de er døde eller så er det er de som har stått bak salget. Her får barna enkle måltider, et tak over hodet, lek og skolegang. Dette skal gjøre dem rustet til å håndtere livet på utsiden. Barna er smilende, de har fått en ny start. Det er ingen tvil om at arbeidet som gjøres her er viktig. I den store sammenheng utgjør det er kanskje bare en liten dråpe, men for hvert eneste barn som kommer hit betyr det et hav av forskjell.
Hilsen Bjørn Arild
