Et hotellstrykejerns dagbok: fem faser av sorg

Dag 1

Noe rart har skjedd i dag. Jeg har ikke fått forlate hjemmet mitt for å komme meg ut på jobb. Det er tirsdag, så Elin burde ha sjekket inn på hotellet i dag, og hun pleier å trenge meg. Hun bor her hver tirsdag-torsdag og har gjort det i flere år. Hun har alltid møte hver onsdag morgen, så jeg har alltid fått hjelpe til sånn at hun er klar til det. Vi har blitt godt kjent i løpet av disse årene. Kanskje hun har ferie denne uken. Jaja, vi håper på morgendagen.

Dag 74 (fornektelse)

Jeg begynner å bli urolig. Elin kan ikke ha forlatt meg. Jeg vet at jeg bare er et hotellstrykejern, men det er ikke mulig at hun har forlatt meg! Har Elin byttet meg ut mot en yngre, penere og mer moderne modell? Det kan ikke stemme, hun har ikke forlatt meg! Hun kommer til å trenge meg igjen. Vi har vært sammen i 10 år, vi har gått gjennom så mye sammen. Når hun ble forfremmet og kjøpte de håndsydde italienske skjortene som jeg fikk hjelpe til med, eller den sommeren når hun bodde her privat, og hadde av en eller annen merkelig grunn begynt med de der fryktelige hawaiiskjortene. Å, som vi lo av det i ettertid. Elin kan ikke ha forlatt meg... Hun kan ikke. Hun kommer tilbake snart.

Dag 160 (sinne)

HVOR ER DU, ELIN!!??!? HVA VIL DU AT JEG SKAL GJØRE!? HVA KAN JEG HA GJORT GALT!? TA HAWAIISKJORTENE DINE OG STIKK, HVEM TROR DU AT DU ER? MAGNUM P.I.!?!? Forresten, du ser tjukk ut i de italienske skjortene. Bare så du vet det.

Dag 234 (forhandling)

Unnskyld, Elin, det var ikke meningen å bli så sint. Det er bare det at jeg så vidt husker hvordan vann smaker. Jeg husker heller ikke hvordan det føles å være levende, det elektriske støtet som vekker meg ut av søvnen, å føle meg produktiv og til nytte. Jeg vet at du var her en gang. Jeg vet at du var i rommet forrige uke, jeg hørte deg delta i den videokonferansen. Hvorfor trengte du ikke å dra til kontoret? Hvorfor trengte du meg ikke? Hvorfor fikk jeg ikke hjelpe deg? Vær så snill, Elin, jeg gjør hva som helst for å ligge i de perfekte hendene dine igjen. HVA SOM HELST! Bare si hva du vil at jeg skal gjøre, jeg lover å holde perfekt temperatur, jeg lover å være ekstra forsiktig med fingrene dine. Jeg lover å være perfekt om du bare åpner garderobedøren og bruker meg!

Dag 300

Det har nå gått 300 dager siden jeg sist fikk sprute væsken min utover Elins håndsydde italienske skjorter. Jeg savner følelsen av egyptisk bomull som presses mot min varme underside, bomullsfibrene som ga etter til mitt varme stål, jeg savner til og med de forferdelige hawaiiskjortenes kunstfiber. Jeg savner å enkelt gli inn mellom to knapper for å stryke og jevne ut tøyet. Det eneste jeg kan tenke på er kalde, myke fibre som presses mot min harde varme kropp.

Dag 370 (depresjon)

Jeg har ingen hensikt lenger. Jeg har ingen grunn til å eksistere. Jeg er unødvendig. Jeg er søppel. Hvorfor har du ikke kommet og sagt hei, Elin? Kom hit og sleng meg i søpla om du ikke vil ha meg lenger! Jeg hører kanskje hjemme på dynga sammen med alle de andre verdiløse tingene. Søppel er hva jeg er.

Dag 530 (aksept)

Det er på tide at jeg aksepterer min plass her i skuffen i garderoben. Det er som det er. Jeg fikk i det minste tilbrakt 10 fantastiske år med Elin. Alt må ta slutt en gang. Det er sånn det er, antar jeg… Men vent, noen åpnet akkurat døren til rommet! Det må være Elin! Endelig får jeg se deg igjen! Hva...gjør...du? Plukker du meg opp? Skal du bruke meg!?!? ENDELIG! JEG ELSKER DEG! Jeg har savnet deg så mye!!!

Med varme hilsener,
Ditt vemodige strykejern i [sett inn ditt favorittrom & favoritthotell her]