Varme og støy slår imot oss i det sjåføren åpner vinduet på minivanen vi sitter i. Det går i 100 kilometer i timen på begge sider av midtrabatten på motorveien fra Phnom Penh International Airport inn til hovedstaden. En rekke motorsyklister ser slett ikke hensikten med å bytte veibane, og kjører rett i mot oss i gal kjøreretning. En lettere nervøs gruppe nordmenn sjekker at sikkerhetsbeltene er godt festet. We’re not in Kansas anymore.
Vi er tilbake i 2015, i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh. En vakker by med smilende mennesker og et svært behagelig klima. I lobbyen på hotellet vi bor på møter vi Lucia, representant for UNICEF Cambodia. På resepsjonsdisken, ved siden av kart over byen, oversikter over restauranter og turistaktiviteter, er det flyere som oppfordrer turister til å si ifra dersom de på reisen ser noe som minner om seksuelt misbruk av barn. Kambodsja har dessverre en trist statistikk å vise til, forteller Lucia; 1 av 20 barn utsettes for seksuelt misbruk. Halvparten av alle barn blir utsatt for andre typer overgrep, som vold.
Lucia forteller oss at den strukturelle årsaken til at landet er et opprinnelssted for menneskehandel av barn, er fattigdom. Mange familier sliter kraftig med å få endene til og møtes, og markedet for omsetning av barn er stort. Kjøperne plasserer barna på gaten og turistene, spesielt oss fra vesten, gir dem store summer. Pengene beveger seg fra våre hender, via barna, og rett i lomma på bakmennene, hvis interesse er at barna holdes underernærte og syke. Da gir vi mer penger. Det største problemet er allikevel alle barnehjemmene, sier Lucia.
Stillhet. Vi ser på henne, og hverandre, med forvirring. Sa hun barnehjem? Ja. Og vår forvirring, vår mangel på forståelse, er en stor del av problemet.
Barnehjemsturisme er nemlig big business i Kambodsja. Mange hoteller tilbyr arrangerte turer til barnehjem for turister som ønsker en ekstra dimensjon til reisen utover et historisk besøk til Angkor Wat eller Dødsmarkene. Vi vil også bidra til å forbedre situasjonen for fattige barn mens vi er på tur. Og isolert sett er det ikke noe galt i dét. Men det er en bjørnetjenesten. En bjørnetjeneste som får katastrofale følger.
De siste ti årene har Kambodsja sett en eksplosjon i antall barnehjem og barnehjemsbarn. Men 9 av 10 er egentlig ikke hjemløse, de har en familie. Familiene er riktignok ofte svært fattige og velger å selge barnet til et barnehjem enten fordi de tror det er det beste for barnet, eller rett og slett fordi de trenger pengene. På tross av dårlig økonomi og sviktende dømmekraft, er UNICEF svært tydelige i sin oppfatning: barnas sjanser for å vokse opp er vesentlig bedre dersom de bor med et familiemedlem.
Historien fortsetter neste uke.
Hilsen Bjørn Arild
